Jeg kommer fra en landsby i Bahía – en delstat nordøst i Brasil. Like stor som Frankrike, har jeg blitt opplært. Jeg håper det er bedre veier i Frankrike, og mindre fattigdom. Hovedstaden i Bahia heter Salvador, en storby – men jeg har aldri vært der. Når unge mennesker forlater landsbyen vår, er det for å se etter jobber i Sao Paulo eller Rio. Noen sender penger til familiene sine. Andre hører aldri tilbake. Ingen kommer tilbake.
Når bestemor snakket om gamle tider, snakket hun om vår egen tid. Arbeid, mangel på mat noen ganger, nabofeider. Ingenting hadde egentlig skjedd. Bortsett fra TV-en den gang, selvfølgelig, som fikk oss til å tro at alle menneskene i Rio de Janeiro bodde i fancy leiligheter og var rike.
De som ikke forlater landsbyen gifter seg og blir. Seks år på offentlig skole og så ut på marka for å jobbe, sukkerrør og bomull. På jordene møtte jeg en gutt, Moîses. Vi møttes i all hemmelighet, fordi familiene våre har en konflikt som trolig går flere generasjoner tilbake og årsakene ingen kunne huske lenger. Men så fikk jeg barn. Vi måtte fortelle det til foreldrene våre. Min tok det bedre enn jeg forventet, men han var helt imot at vi skulle gifte oss. Bare det at jeg var sammen med barn viste at jeg var en dårlig jente, sa moren hans, og hvem visste om det var faren til Moïse? Jeg var fortvilet, ringte en venn som allerede hadde dratt. Hun lovet å skaffe meg en vaskejobb i byen der hun bodde. Bestemor snek meg penger og så dro jeg. Det var første gang jeg var utenfor samfunnet vårt.
Jeg delte rom med vennen min og likte jobben, men etter tre måneder måtte jeg slutte. Jeg hadde ikke fortalt arbeidsgiveren min at jeg var gravid og fikk sparken. Nå var situasjonen min katastrofal. Jeg ringte moren min, som ville at jeg skulle komme hjem umiddelbart, men som også klarte å fortelle meg at Moïses hadde en ny kjæreste.
Hjemme kjenner folk hverandre godt, og min mors kusine har en niese som bor i Itaborai og kjente det hjemmet for gravide jenter. Så jeg kom til Abrigo, uten forventninger, som en siste utvei. Det var ikke i tankene mine at jeg skulle klare å beholde barnet.
På Abrigo møtte jeg kvinner som fortalte meg at de også var fast bestemt på å forlate barna sine fordi de ikke så noe annet alternativ. Ingen her på Abrigo hadde prøvd å overtale dem. "Nå er du her, nå får du tid til å hvile og snakke og planlegge for fremtiden." slik hadde de sagt, og slik ble de en del av et fellesskap med arbeid og studier og fremtidsplaner. Og ingen av dem ønsket å forlate barna sine. Slik var det for meg også. En dag ble jeg overrasket over gleden over barnet jeg skulle føde.
Det var ikke et lett liv vi ble tilbudt på Abrigo; tidlig opp, rydde rommet, vaske tøyet og dele alle vanlige oppgaver. Jeg hadde gått på offentlig skole i seks år.Nå fant jeg ut at det var et krav at vi fullførte grunnskolen. kommunen har en skole hvor man gjennom konsentrerte studier kan fullføre videregående skole på tre semestre. Og slik var det med yrkesfag. Jeg gjorde noen studiebesøk, men det endte hjemme, på Abrigos førskole. Der trengtes ekstra hjelp. Jeg lærte å håndtere barns behov, skape tillit og god stemning, gjøre lek til læring og ikke minst. Det kreves en videregående skole for å komme inn på førskolelærerutdanning, men jeg fikk muligheten til å ta kurs som hjelpelærer. Det er en god start, og jeg skal fortsette å kjempe.
Så jeg kom til Abrigo, uten forventninger, som en siste utvei. Det var ikke i tankene mine at jeg skulle klare å beholde barnet.
På Abrigo møtte jeg kvinner som fortalte meg at de også var fast bestemt på å forlate barna sine fordi de ikke så noe annet alternativ. Ingen her på Abrigo hadde prøvd å overtale dem. "Nå er du her, nå får du tid til å hvile og snakke og planlegge for fremtiden." slik hadde de sagt, og slik ble de en del av et fellesskap med arbeid og studier og fremtidsplaner. Og ingen av dem ønsket å forlate barna sine. Slik var det for meg også. En dag ble jeg overrasket over gleden over barnet jeg skulle føde.
Det var ikke et lett liv vi ble tilbudt på Abrigo; tidlig opp, rydde rommet, vaske tøyet og dele alle vanlige oppgaver. Jeg hadde gått på offentlig skole i seks år.Nå fant jeg ut at det var et krav at vi fullførte grunnskolen. kommunen har en skole hvor man gjennom konsentrerte studier kan fullføre videregående skole på tre semestre. Og slik var det med yrkesfag. Jeg gjorde noen studiebesøk, men det endte hjemme, på Abrigos førskole. Der trengtes ekstra hjelp. Jeg lærte å håndtere barns behov, skape tillit og god stemning, gjøre lek til læring og ikke minst. Det kreves en videregående skole for å komme inn på førskolelærerutdanning, men jeg fikk muligheten til å ta kurs som hjelpelærer. Det er en god start, og jeg skal fortsette å kjempe.
Comentários