Gisele reflekterer over sitt liv

Rainha Sílvia juni 2021

Da jeg kom til Abrigo manglet jeg alt, bolig, levebrød, selvtillit. Alt.

Jeg har en annen bakgrunn enn de fleste her. Mine foreldre kjempet for oss barna. Vi var fattige, men levde ikke i elendighet. Alt endret seg da jeg var 7 år og pappa døde i en trafikkulykke. Plutselig ble mamma aleneforsørger uten utdanning. Jeg var eldst og måtte passe mine søsken mens mamma jobbet lange dager som vaskehjelp. Det gikk selvfølgelig ut over skolearbeidet mitt. Jeg begynte å jobbe da jeg var 15, giftet meg da jeg var 18.

Min mann mishandlet meg ofte. Jeg forsøkte å gå fra ham flere ganger. Men hva gjør man når man har to små barn og venter et tredje? Man blir. Eller for å si det som det er, man kommer tilbake. Og håper mot all sunn fornuft at det vil bli bedre.

Hvorfor slår menn? Jeg ble fortalt at det var min feil. Til slutt trodde jeg det. . Hvorfor slår menn? Jeg vet ikke. Min mann sa alltid at det var min feil, at jeg fikk som fortjent, at jeg hadde meg selv å takke. Til slutt trodde jeg på det. Om jeg prøvde å snakke med ham i ettertid sa han ”du overdriver, slutt å mase om det der!” Hvordan fikk han meg til å akseptere det? Det spørsmålet har jeg ofte stilt meg. Jeg tror at den konstante frykten lammet meg. Mishandlingen ble noe normalt.

Det kunne bli problemer for ham, sa han, da han ba meg å trekke tilbake min anmeldelse om mishandlingen.

Etter enda en nattlig krangel var det han som kastet meg ut. Skrek etter meg at det barnet jeg ventet ikke var hans. Jeg anmeldte ham til politiet og saken gikk til retten som bestemte at han skulle betale barnebidrag og at han fikk besøksforbud. Seks måneder gikk uten at han betalte. Så ringte han meg. Han spurte ikke etter barna, nevnte ikke barnebidraget som hadde uteblitt, men ba meg om å ta tilbake anmeldelsen om mishandlingen da det kunne bli problemer for ham. Jeg svarte at det var det som var meningen, og la på.

Senere gikk han til retten og ba om å få omgås min eldste, Jean. Han hadde aldrig vært slem mot barna så jeg gikk med på at Jean skulle få være hos ham annenhver lørdag/søndag. Jean er så spent før besøkene og stolt over at han skal få tilbringe tid med sin pappa. Allerede på fredagen pakker han ryggsekken sin, og på lørdag går han opp til porten og setter seg og venter. Jeg ser han sitte der med sin lille blå ryggsekk, men ofte dukker aldri hans pappa opp. Etter timer med venting kommer han tilbake, og jeg ser skuffelsen i ansiktet hans.

Jeg har fått tilbake selvtilliten min. På Abrigo, blir man aktiv i sin egen endring.

I løpet av de årene jeg levde ydmyket og mishandlet, mistet jeg min selvtillit. Truslene ble det normale, de som styrte alt; det jeg måtte passe meg for å si eller gjøre for ikke å provosere hans sinne. Alt handlet om det. Og man aksepterer.

Jeg får fortsatt panikkanfall, og får hjelp av vår psykolog, som heter Roberta. Hun har steg for steg hjulpet meg med å oppdage at jeg er en sterk person. Jeg anmeldte ham til retten, og jeg hadde aldri kommet videre uten hjelpen jeg har fått av Geilza, advokaten på Abrigo. Hun har hjulpet meg gjennom alle rettsprosessene, forklart det som skjer og vært med meg i retten.

Jeg planla en fremtid med min mamma. Vi så fram til det. Men slik ble det ikke. Mamma og jeg sto hverandre nære. Hun sto alltid på min side og støttet mine tanker om å bryte ut. Da jeg kom til Abrigo startet pandemien, og da ble det bare kontakt på telefon. Da Joaquim ble født kom hun hit, vi møttes ved inngangen og hun fikk holde barnebarnet sitt. Hun var så glad, for hun hadde fått lovnad om å leie en billig bolig som også hadde plass for meg og barna. Da hun gikk opp mot bussholdeplassen vinket hun. Bare noen få timer senere ringte en nabo og fortalte at hun hadde mistet bevisstheten på hjemreisen og blitt kjørt til sykehuset. Fra sykehuset fikk jeg vite at det var hjerteinfarkt. Hun levde ett døgn, men jeg fikk ikke møte henne fordi sykehuset var isolert. Vi fikk ikke engang holde begravelse, men fikk holdt minnegudstjeneste her i kirken. Hun ble 47 år.

Mine tre gutter er lykkelige her på Abrigo Abrigo er virkelig et fristed for barn fra plagsomme og vanskelige miljø. Mens vi kvinner kjenner på stress for at vi ikke har kunnet møte slekt og venner i pandemien, så er våre barn lykkelige på Abrigos område, med den store parken, kjøkkenhagen, alle områdene og alle mulighetene til lek og aktivisering. Etter den daglige kampen med vekking, dusj og frokost ser jeg dem ikke før til lunsj! Vi ser hvordan alle ungene her i den sosial omgangen blir selvstendige og initiativrike, med respekt for venner med handicap. Mine yngste husker ikke noe fra en pappa som slår, Joaquim var ikke født enda. Jeg snakker aldrig med dem om hvor vanskelig jeg hadde det.

Júlio, gutten i midten, er begavet. Ville jeg ha oppdaget det om vi ikke hadde kommet hit? Allerede før Júlio kunne gå hadde han som vane å krabbe fram til ting som interesserte ham, sette seg ned og tenke på hva de kunne brukes til – og handle ut fra det. Alt rundt teknikk interesserer ham veldig. Han bygger påtenkte ting med lego, rolig, gjennomtenkt og konstruktivt. Her får han alt av stimulig og muligheter til å utvikle sitt talent. Hadde det blitt oppdaget om vi ikke hadde kommet hit?

Framtiden? Uten utdanning kommer man ingen steder. Spør du meg!

Som jeg fortalte har jeg lite skolegang, men fullfører nå grunnskolen digitalt. Det er ikke lett, men jeg får mye hjelp av personalet her. Jeg har også blitt lovet et studie i matlaging for storkjøkken, noe som jeg vet kommer til å passe for meg. Jeg vil gjerne bo i nærheten av Abrigo, det ville kjennes trygt og barna kan da fortsette i barnehagen. Det jeg har lært mest av i livet, er at skole og undervisning må settes først. Mine tre gutter skal studere. Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe dem.

Mange blir overrasket av Abrigos arbeid – her driver man ikke med veldedighet, men deltagelse. Helt unikt her er barnas relasjon til de ansatte. Hvilket annet sted kan barn gå inn på sjefens kontor og prate en stund, eller ”hjelpe” kokken med hans jobb? Det gjør ofte gjester overrasket. Om man tror at det fører til mangel på respekt tar man helt feil. I omgang med voksne og med andre barn lærer de seg respekt. De møter menn som har tålmodighet og oppmuntrer dem. Jeg er overbevist om at det kommer til å forme deres fremtid. Gode forbilder gjør det.

Selv føler jeg at jeg er en del av teamet, spesielt i kjøkkenarbeidet som jeg elsker og hvor kokken vår er den beste læreren en kan tenke seg.

Her er jeg ikke gjenstand for medlidenhet med en kvinne som blir slått av mannen sin, men som en del av min egen og andres forandring.

Fortellere: Gisele, 31 år, mamma til Juan, 8, Júlio 2 ½, Joaquim 1 ½ år – Gisele vil at jeg skal bruke hennes navn. Hun er stolt over det hun har oppnådd.

Jeg, Washington Silva, har formidlet hennes fortelling.

Takk Berit Aasen for vennligheten med oversettelsen.